Hun sitter lydløs i sengen. Pulsen stiger, kroppen skjelver og trangen kommer. I en rask bevegelse griper hun tak i puten, presser den mot ansiktet, skriker, tårene renner og trangen blir sterkere. Hun skriker at hun hater ham, til tross for at hun vet han ikke kan høre henne, ingen kan det. Hun prøver å være klar for kampen, hun prøver å takle alt sammen, men hun klarer det aldri fullstending.

Hun er sliten, hun snakker med seg selv, hvisker alt ett menneske ikke vil høre om seg selv. "Jeg er skuffet over deg".

Jeg har alltid elsket følelsen av å kunne ligge på brystet til ett annet menneske og følge hjerterytmen dens med min egen pust. Når man er to som deler en ting, kjærlighet, fyller den personen automatisk en generel tomhet. Det er de små tingene som gjør ting bra. Som det å gå på butikken og kjøpe mer enn bare varer for én person. Å måtte tenke på at det er fler enn bare deg som skal ta avgjørelser. Det å lage mat for to, og ta alle mulige hensyn til hva den andre liker og misliker. 

Jeg savner å bruke tiden min på noen andre enn meg selv.

Jeg vil være en av to varme, trygge kropper. Jeg vil føle en varm følelse. En søt, trygg og fin følelse. Jeg vil kunne skrive bra, ha inspirasjon til å føle noe annet enn det jeg har gjort det siste året. En følelse av lykke, en følelse av å bli tatt vare på.

En følelse. En blanding av redsel og mislykkethet. En blanding av fantasi og virkelighet, en blanding av hallusinasjoner og tomme ord. Det å bli tvunget til å stå ansikt til ansikt med din andre personlighet var din største frykt, eller hva? - Ja.